Om Kjærlighet - og det å elske

You are the answer to every prayer I've said.
I couldn't have made you more perfect if I tried.
You have become a thief and stolen my heart.
Please don't be a vandal and break it.
(Angelina Kristine)



I dag vil jeg ta opp et av de vanskeligste tema å bli klok på;

Kjærligheten.

Dette vanskelige ord, som vi alle tror vi vet hva er, men som så mange av oss sliter med.

Først av alt vil jeg gjerne fastslå følgende fakta; Å elske er risikabelt - og kjærligheten er full av feller. Når den manifesterer seg, ser vi bare lyset den utstråler, men ikke skyggene den skaper. Og den som elsker må også lære seg å miste og å lære å finne seg selv igjen.

Dette høres jo veldig dramatisk ut. Men intet gjør så godt som å elske og bli elsket igjen, og intet er så vondt som å elske og miste den man elsker.

I et forhold blir vi gjentatte ganger grepet av en følelse av vemod som vi ikke klarer å beherske. Vi skjønner at denne dagens magiske øyeblikk og muligheter er over, og at vi gjorde ingenting. Livet skjuler sin magi og sin kunst. Og vi lar dagene gå, uten egentlig å leve. Og elske.

Hva skal vi så gjøre for virkelig å kunne elske?

Jeg tror vi må lytte til det barnet vi en gang var og som fortsatt lever inne i oss. Dette barnet vet hva magiske øyeblikk er. Vi kan dempe barnets gråt, men vi kan ikke kneble dets stemme. Det barnet vi en gang var, fortsetter vi å være. Hvis vi ikke lytter på barnet inne i oss på nytt, hvis vi ikke kan betrakte verden gjennom barndommens uskyld og entusiasme, vil ikke kjærligheten – og derved heller ikke livet, lenger ha noen mening.

La oss lytte til hva det sier, dette barnet som vi alle har i våre hjerter. La oss ikke skamme oss over det. Ikke la det leve i angst. For dem som ikke elsker, er det alene, og blir nesten aldri hørt. Vi må la barnet i oss ta tømmene igjen i våre liv. Dette barnet som vet at den ene dagen ikke er den andre lik, og som elsker sine nærmeste så betingelsesløst. Lar vi barnet i oss få det til å føle seg elsket igjen og om vi lar det bli glad – selv om det betyr at vi oppfører oss på en måte vi ikke er vant til, ja selv om det fortoner seg som idioti i andres øyne, først da kan vi virkelig elske.

Og bli elsket igjen.

Husk at menneskenes klokskap er dårskap i universets øyne. Hvis vi lytter til banet vi bærer i vår sjel, vil våre øyne skinne igjen. Hvis vi ikke mister kontakten med dette barnet, vil vi heller ikke miste kontakten med livet – og kjærligheten.

Vi har alle opplevd smerte i forhold til det å elske. Og fordi vi har hatt det vondt, føler vi at universet omkring oss ikke vil oss vel. Vi har alle minst en gang forsøkt å elske av hele vårt hjerte, og om kjærligheten tar slutt sitter vi igjen med følelsen av å bli tråkket på, at vi blir forrådt. Vi har lært at gud er kjærlighet. Men hvorfor bryr han seg da ikke mer om følelsene mine? Gud er kanskje kjærlighet, men det er desverre ikke gud som forstår den best.

Det er lett å miste kjærligheten. Etter som forelskelsen går over, og dagliglivet tar kontrollen over oss igjen, kommer sakte angsten, usikkerheten og uviljen mot å gripe det mirakuløse. For i morgen kan alt ta slutt, og vi sitter igjen med smerten.

Den er som et terningsspill. Det blir kaster en terning, og ingen spør oss om vi vil være med på leken eller ei. Terningene bryr seg ikke om du forlater en mann eller kvinne, et hus, et arbeid, eller en drøm. Terningene gir blanke i det faktum at du har et liv der hver ting har sin plass, og at ethvert ønske kan bli virkeliggjort gjennom arbeid og utholdenhet. De tar ikke hensyn til våre planer og våre håp; et eller annet sted der ute i universet kastes det terning – og du blir valgt. Fra da av er det å vinne eller tape et spørsmål om tilfeldigheter.

Universet spiller terning, og den slipper kjærligheten fri fra sitt bur. Denne kraften som kan skape eller knuse – avhengig av vindens retning i det øyeblikk den slipper ut fra sitt fengsel.

Heldigvis så opplever mange at vinden så langt har blåst i deres retning. Men husk at vindene er like lunefulle som været. Kjærligheten må pleies og den må kjempes for. Hvert år, hver måned, ja hver dag om en skal være så heldig å få fortsette å ha sin kjære ved sin side.

Kjærligheten er de gales verk, heter det. Men den som er i stand til å beherske sitt hjerte – og å elske, er også i stand til å beherske verden.

Og det er derfor bedre å tape noen slag i kampen for sine drømmer og sin kjærlighet, enn å bli beseiret uten en gang å vite hvorfor du slåss.

Dette ble en veldig lang blog, men jeg vil gjerne komme med et lite ord til slutt i forhold til disse alvorlige betraktninger om helt eksistensielle spørsmål i vår tilværelse:

Husk at universets krefter går alltid sammen for å hjelpe oss å slåss for drømmene våre, samme hvor tåpelige de kan virke.

Nettopp fordi de er våre drømmer, og det er bare vi som vet hva det koster oss å drømme dem.